Bare jeg som føler meg som en "tulling" når jeg snoker rundt

[Chevy-lpg]

Jeg har ikke helt fått taket på dette enda. Det er mulig det er pga min personlighet som gjør det.

Når jeg går rundt og leter etter cach så føler jeg meg som en dust av og til. I min hverdag er det kun folk som har noe å skule som snoker rundt i busker og kratt, eller frekventerer alt for mye rundt et bestemt sted i voksen alder.

Det går helt greit i skog og mark der det er fullstendig utenfor allfarvei.

Er jeg alene om dette her på forumet?

[Fradriko]

Føler meg noe malplassert selv enkelte ganger hvor det til daglig ferdes mye folk, og når jeg nærmer meg private områder.
Som en kommentar til dine følelser rundt dette, kan du jo se på dette bildet

Ta det et femminutt på en benk og se hvordan andre folk oppfører seg. Da slutter man rimelig fort å føle seg som en tulling.

[tah69]

Overhodet ikke. Det er mang en gang jeg har følt det samme på jakt etter cacher.
Enkelte er jo gjemt på i overkant private områder slik at letingen lett kan bli oppfattet som om man bedriver en helt annen aktivitet.
Det har sågar hendt at jeg har latt slike ligge og heller skrevet en note eller en DNF logg på slike.

Utover det må man velge sin besøkelsestid med omhu.

[buzkaz]

Det er en del av utfordringen, synes jeg! Kan være skikkelig flaut å lete enkelte plasser hvor man er veldig synlig, men man lærer seg både å være "usynlig", og at folk egentlig ikke følger med så godt som man ofte tror

Det beste remediet jeg vet om er å ta med seg en venn til å lete og holde utkikk, og det er uansett hyggelig å cache sammen med noen!

[GorgonVaktmester]

og at folk egentlig ikke følger med så godt som man ofte tror

Ja noen ganger er "ingen kamuflasje" den beste kamuflasje. Bare se ut som det du gjør er den naturligste ting av verden. Om du derimot ser deg forsiktig til begge sider, tror du ikke blir sett, og så gjør det du skal, men blir sett likevel, DET er mistenkelig det!

Og skulle man bli "fersket" er min erfaring at det å forklare hva man holder på med det aller beste. Derfor har jeg laget meg noen visittkort med mailadressen min og relevante web-adresser på den ene siden (+ litt logo og pynt), og en kort beskrivelse av hva Geocaching er på den andre. Jeg kaller dem "muggler-kort" fordi jeg deler dem ut til mugglere ved behov.

[Frodebs]

Som flere har sagt så er det ufattelig hvor lite folk legger merke til, men det hjelper kanskje ikke så mye på den følelsen du kan ha i begynnelsen. Mitt beste råd for å bli kvitt følelsen er å finne noen å lete sammen de første gangene. Selskap kan du søke etter på forumet for fellesturer.

[SDJR]

Ta med en hund, har du ikke så lån en. Ingen reagerer på en som lufter hunden. Er det urbane strøk så ta med et skrivebrett, ta på deg en refleksvekst og hjelm, så kan du luske så mye du vil uten at noen bryr seg. Men ja, du må ha is i magan. Støtter det å forklare seg. Jeg var engang en plass der det sto en bobil. Jeg bare kjørte forbi, og neste gang jeg kom sto det jammen en annen bobil der. Ikke søren om jeg skulle reise tilbake 3'de gangen, så jeg kjørte inn, gikk bort og hilste på det eldre ekteparet, og forklarte hva vi gjorde og hva geocaching er, mens junior fant cachen. De lyttet interesert, vi fikk druer av dem og lykke til på veien. Bare så jeg har sagt det, jeg gjør IKKE det når det er unger tilstede, da klarer ikke å holde fingrene unna. Er det unger venter jeg til de reiser, gjerne ved å sette meg ned rett ved dem og kikke på de. Da stikker de ganske fort (merkelig jeg ikke har blitt arrestert enda)

[fotimyr]

Jeg har følt meg som en skikkelig tulling et par ganger mens ANDRE geocachet i gata utenfor, til tross for at jeg satt hjemme på kjøkkenet. Jeg måtte til slutt spørre om det var noe jeg kunne bistå med, og akkurat da kom jeg på det store mystery-ikonet som er på hustaket mitt ... og i ignore-lista

[thohar]

Er det unger venter jeg til de reiser, gjerne ved å sette meg ned rett ved dem og kikke på de

Dette må kunne bringe geocaching i vanry. Når jeg er ute og leter, står det ganske høyt på prioriteringslisten å ikke skremme folk som ikke vet hva jeg driver med. Dessverre har jeg ikke alltid klart det, men jeg går i alle fall ikke inn for å skremme folk. Du bør revurdere strategien din! Hva tror du foreldrene tenker når barna kommer hjem og forteller hva de har opplevd?

[optimistene]

Ofte kan fotoaparat være en grei avledning, om man ikke har hund; er som regel ett eller annet som er verdt et bilde

[Chevy-lpg]

Har fått hund etter at jeg begynte med dette. Det gjør det noe enklere på planlate turer.

[Tor8900]

Jeg har ikke helt fått taket på dette enda. Det er mulig det er pga min personlighet som gjør det.

Når jeg går rundt og leter etter cach så føler jeg meg som en dust av og til. I min hverdag er det kun folk som har noe å skule som snoker rundt i busker og kratt, eller frekventerer alt for mye rundt et bestemt sted i voksen alder.

Det går helt greit i skog og mark der det er fullstendig utenfor allfarvei.

Er jeg alene om dette her på forumet?

Du er det du er, en geocacher, ikke en dust. Om andre ser på deg som en dust og rister litt på hodet er det bare bra, da lurer de ikke mer på hva du driver med og du kan lete videre i ro og mak. Hvis de fremdeles er nærgående er det greit å fortelle litt om hva du holder på med. Da har du kanskje vervet en ny geocacher, eller så er nysjerrigheten deres tilfredsstillet og de forlater stedet.
Det viktigste er at du er sikker på at cachen ikke blir mugglet som følge av din operasjon.

[SDJR]

Har også snakket i mobiltelefonen mens jeg har virret rundt på en jernbaneholdeplass og kikket etter en nano. Heldigvis ringte ingen meg, fordi jeg bare latet som

[SDJR]

Er det unger venter jeg til de reiser, gjerne ved å sette meg ned rett ved dem og kikke på de

Dette må kunne bringe geocaching i vanry. Når jeg er ute og leter, står det ganske høyt på prioriteringslisten å ikke skremme folk som ikke vet hva jeg driver med. Dessverre har jeg ikke alltid klart det, men jeg går i alle fall ikke inn for å skremme folk. Du bør revurdere strategien din! Hva tror du foreldrene tenker når barna kommer hjem og forteller hva de har opplevd?

Få liker å bli studert/kikket åpentlyst på, så da går de. Det funker på voksne også. Jeg har alltid med meg sønnen min på 7 år, så jeg er langtifra skremmende. Jeg bare fremstår som en som er nyskjerrig.

[E-Lie]

Har også snakket i mobiltelefonen mens jeg har virret rundt på en jernbaneholdeplass og kikket etter en nano. Heldigvis ringte ingen meg, fordi jeg bare latet som

Tips: Sett den på lydløs.